Om og om og om igen kommer hun.
Hun som kaller i meg. 
Hvisker i vinden og strømmer i havet. 

Og hun strømmer også i blodet mitt. 
Gjør meg våken om natten. 

Lar meg ikke slippe fri. 

Fordi hun vet. 

Jeg kan mer. ER mer. 

Hun vet jeg er rytmen og syklusen i naturen. 
Hun vet jeg bærer medisinen i meg. 

Hun vet jeg er selve balansen på Moder Jord. 

Og om jeg ikke tar vare på meg, så vil jeg heller ikke bidra med balansen til helheten. 

Sånn er det for oss alle. 

Vi er alle bærere av noe . 

Og dette noe, er noe som bare er ditt. 

Det kommer bare gjennom deg, fordi du er skapt i kraft av det. 

Og det er det som gjør deg levende. 

Om du har mistet kontakten med dette noe, har du nok også mistet en del av deg selv. 

Hører du henne? 

Får du ikke helt fred? Fordi hun vet, hvor du skal hen? Hva som er din stemme?

Hva som kaller dypt i deg? Hører du? Der dypt inne eller langt ute et sted?

Hører du under månen og stjernene, i flammen av et bål, eller bare som en svak berøring av ditt indre?

Lytter du? 

Eller løper du igjen videre? 

For du orker ikke? Du vil ikke gå igjennom,  og møte det som en gang var,
og som fremdeles ER, du har bare glemt det litt....

Hører du? Er du klar? Vil du bli der litt?..

Møte det med en nysgjerrighet, et nærvær, en tilnærming?

Som feks nærværs-øvelser, små månedlige ritualer, arbeide med temaer knyttet til månesyklusen, bli forbundet med kraften du bærer som kvinne, etc...... 

Vil du lytte sammen med oss? 

Til hun som danser månedansen i håret ditt, og bor dypt i ditt hjerte?

Hun er her, for å kalle deg inn - i en sirkel av andre kvinner, av søstre, 
som vil Hjem. 

Som vil vokse, ekspandere, utvide - og ta tilbake - kraften som alltid har vært der. 

I Januar 2020 åpner vi igjen dørene til en kvinnegruppe på nett - Den Feminine Visdommen - hvor vi virkelig lytter. Sammen. Og skaper healende rom. 

Her er litt praktisk informasjon - om du fortsatt henger med i nysgjerrigheten og lysten: 

​

Å bli der stund. 
Puste. 
Ta inn hele naturens kraft. 
Sette deg på et skinn. 
Kjenne pusten din. 
Og kjenne den i Moder Jord. 
Ha en termos med varm te. 

Være helt stille. 
Og bli der. 

En god stund. 
Kanskje lenge. 

I alle fall, så lenge som sjelen ønsker. 

Lytte. Ta inn. La falle til Jorden. 

Gi slipp. Omfavne. Transformere. 

Kan du gi den en sånn stund denne dagen eller denne uken? 

Jeg vil. I dag. 

En helt egen stund i skogens kraft. 
Takknemlighet. Se det store i det lille. 
​
La dø og la komme til liv. 

Fullmånen er snart her. Lørdagsmorgen er hun fullkommen. 
Hun kan vekke enhver av oss - på flere måter. 
Hennes energi kan være både fantastisk ro fullt å observere der ute i naturen, 
men hennes energi kan også trekke i ulike tråder i kroppen vår. 
Mange av oss kan bli veldig våkne, av hennes til tider intense energi. 

Personlig føler jeg bare hun vil ha oss til nettopp det - våkne, belyse, få frem fra skyggene. 
Og da trenger vi å bevege, transformere det som kommer frem, så vi kan gi slipp. 

Men det finnes også noen verktøy, som kan hjelpe oss i disse fullmånedager - 
som ofte varer fra 2-3 dager før til et par dager etter fullmåne. 

Jeg opplever at en ting, som er viktig under fullmånedager, er jording. 

Det å prioritere å gjøre ting, som bringer deg dypt inn i kroppen. 
Alt fra å la deg selv stå noen minutter ute på Moder Jord, og la den "elektriske måne-energien" (om det er sånn du kjenner den), gå ned igjennom deg og finne jording. 
Til å danse oppmerksomt og inn i kroppen, la energien få bevege seg - slik den selv vil. 
Elskov kan jorde deg, og forbinde deg ned til røttene.
Det å smøre deg selv med varmende oljer - økologisk sesamfrø olje er fantastisk til dette - og har du eteriske oljer - kan du blande i jordende oljer, som feks Balance, Rosemary, Myrra, Vetiver etc. 
Andre oljer kan også virke styrkende under fullmåne-tiden - finn din vei - og inviter oljene til å vise deg. 

Det å gjøre ritualer, kan gi mer ro i en fullmåne-kropp. Å gi ære til selve fullmånen, mer enn å bare vente "til det skal gå over" (fordi du blir urolig, våken etc). Det å ære henne, se at hun lyser opp, se hvor intens vakker og fullkommen hun er der på himmelen. 
Be henne la deg danse skyggene, mer enn at skyggene skal få danse deg. 
Tenne bål, og transformere kraften. 
Det å skrive ned på en lapp det du er ferdig med, og brenne på bålet - og si Takk for alle erfaringer. 
Det å lukke noen kapitler. 

Og virkelig gi lys til det du selv ønsker. 

Dette var kun noen få ting, jeg kunne ramset flere - men skrev dette nokså spontant ned. 
Så fylle gjerne ut i kommentarfeltet - hva du gjør for å ære fullmånen og energien i kroppen din. 

Kom på litt mer;  - rense og fylle krystallene dine, sette ut vann under fullmånen, og drikke det energifylte vannet dagen etter, ta et langt fotbad med lavendel etc..... 

Mye godt å gjøre under fullmånen! Men oppsummert - vær i kroppen din.
​Jorde deg, lag røtter, ære henne og deg selv - og si Takk. 

​Ha nydelig Portal inn i overgangen.  

Stemmen kaller så langt inne fra dypet i meg. 
Hennes stemme. 

Hun som bare vil få være. 

Fri, vill, hel, tilstede og en del av helheten. 
En naturlig del av helheten. 

Hun ønsker å følge rytmene, hjertet og den dype stemmen dypt inne i henne. 
Den som bare vet. 

Den som har noe å fortelle. 

Den som kan helbrede. På dype plan.

Hun som beveger, åpner og bygger broer. 

Og hun som forteller historier! Mange historier. 
Rare og magiske fortellinger!

Og hun som virkelig evner å åpne hjertene igjen. 

La henne være fri! 

La henne synge ut - alt det hun vet. Og la hun virkelig få LEVE!

Hun danser med vinden, hun vil danse med deg og hun elsker å få hjertene til å hoppe!

Hun er her - og hun skal få lov til å være nær, ekte og levende! 

​VELKOMMEN VÅR!

Det å hvile dypere inn i den du ER

Finne roen. Finne nærværet. 
Finne de naturlige syklusene.
Og finne det uendelig store. I øyeblikket. 

Naturen er den dypeste læremester på hengivelse. 
Den ER. 
Den flyter med, og beveger seg med rytmene, svingningene og endringene. 

Vi forsøker å kontrollere, forstå og til og med manipulere. 

Hva om vi slipper? 

Hva om vi også ER mer av den naturen vi ER?

Gi mer rom til DEG, gi rom til stillheten - så det hele kan få tre frem.

Hun lytter alltid tålmodig. Hun ER. 
Hun kaller oss stille hjem.

"Kom hjem, barnet mitt", sier hun. "Legg deg helt inntil. Og hvil i min favn."
"Så skal jeg holde om. Og fortelle deg alle de historier du har lengtet etter å høre."

Artist: Gayle Sinclair
​

De vet hva som står skrevet, og de går nå sammen i enhet.

All visdom samles, forsterkes og deles. 

Vi trer inn i den nye tiden nå. 
Transformasjonen. 
Hvor vi tar Kraften tilbake igjen. 

De naturlige rytmene, den dype visdommen og det åpne hjertet som sanser. 

Hvor vi lever enkelt, nært og naturlig. 
Og hvor det er livssyklusene som styrer bevegelsen, ikke jaget etter profitt. 

Vi skal igjen bli kjent med den reelle rikdommen.
Den som alltid ER og alltid har vært, og alltid vil komme. 

Vi skal lytte igjen. 
Vi skal heles. 

Og vi blir en del av. Den naturen, vi ER. 

De gamle trommene samles nå, og forhåpentligvis når de helt inn - i de dype kilder på innsiden. 
Av din sjel. 

La det lyde, la det trommes og la det samles - av alle gode vibrasjoner. 

Vi er klare!
​

Artist: Susan Boulet

Det å sitte å se et sivstrå vaie i sommervinden og kveldslyset...
Mykheten, hengivelsen, dansen..... 
Så mykt, så lekent, så åpent... Så nært!
Jeg kjenner jeg selv også myknes og åpnes, bare ved å bli invitert inn i nærværet med strået. 
Jeg forstår enkelheten, jeg forstår leken, jeg ser dansen..
Hjertet åpnes et hakk til. Og jeg bare ER. 
Sammen er vi.
Strået som danser og er mykt, 
tærne mine som strekker seg frem for å berøres av stråets dans, 
og mitt hjerte som danser med. 
Og jeg kjenner jeg bare vil leve enda mer - i nuet - her - sammen med. 
Livet er her. I dette øyeblikk. Jeg vil ta vare på det.
​Takk.

Vi kan ikke høste ting før det er modent. Vi kan heller ikke så, før tælen har gått i jorden. 
Naturen viser oss slike sanne rytmer og sykluser. 
Men vi menneskene forsøker ofte å pushe litt. 
Vi vil noe for fort. Vi stresser. Og forventer.
Eller vi våger ikke når det først er klart. 
Vi lar være. Vi venter. 

Hva med å bare være? Spesielt nå i sommerdagene? Bare vente det hele inn?
Din kropp, ditt hjerte, din lengsel? 
Hva med å bare lytte det hele inn? .. 

La det skapes et rom. I deg. Og i omgivelsene. 
Så du kan puste dypt inn, ta inn det hele, og la deg bli fullstendig omfavnet. 
Av noe som er så uendelig mye større enn lille deg og alle dine tanker. 

Det finnes en gudommelig energi, kilde, skapelse, en timing. 
Dersom vi hele tiden separerer oss fra denne helheten vi er en del. 
Så går vi glipp av mye. 

Oss selv. Og det dype møtet. Med både den annen, livet selv, 
og ikke minst det som ligger og venter sin tid i deg. 
Du går forbi. Du går for fort. Og i det hele så mister du. Deg selv. 

Ta deg tid. Pust. Lytt. 

Og se kornstråene modnes. Sakte. Og i sin rytme. 
Alt til sin tid. 
Du kan høste når det er tid. Men da må du også høste. 

Lykke til! 

Overskriften kunne like gjerne begynne slik: Å VÆRE henne - den myke, omfavnende...

Jeg både øver meg, undrer meg og utforsker mye - omkring dette å VÆRE en hel kvinne. 
I alle svingninger, rytmer og sykluser. Det å bære både den sterkeste urkvinne og villkvinne, sammen med det ytterst myke, omfavnende og stille i meg - på en gang - i en kropp, en sjel og i ett sinn.... 
Det virker ikke alltid hverken enkelt eller tydelig for meg, hvordan vi som kvinner skal holde godt om vår mangfoldige og bevegelige natur. 
For det er det vi er. Bevegelige, transformative og full av naturlige sykluser som gir skiftninger. 

Men èn ting, erfarer jeg tydelig for tiden, og det har jeg gjort over noen år nå. 
At evnen til å hvile dypt, i selve nærværet, stillheten og tilstedeværelsen i kraften vår, 
er helt vesentlig, for hvordan neste skritt beveges. 
Om vi alltid er i farta, enten for langt bak eller for langt foran, 
mister vi kontakten med dette dype, inderlige og magiske vi kvinner er bærere av. 

Jeg kaller oss ofte frø- og visdomsbærere. 
Vi er utstyrt fra naturens side, med evnen til å ta imot, verne om og bære frem liv. 
Og denne evnen har vi alltid i oss; uavhengig om det er fysiske barn som tilkommer eller ikke. 
Og denne evnen er en vesentlig egenskap på Moder Jord nå. 
Evnen til å verne om kjærlig og bærekraftig liv. 

Og det begynner hos oss selv. 
Vi må kunne evne å være i dette dype nærværet,
og verne om frøene, kjærligheten og lyset vi bærer på. 

Og det nærværet, livet, begynnelsen starter alltid i det stille, mørke, tomrommet. 
Alt blir til der. Musikken, livet i naturen, livet i menneskebarnet. 
Det starter i den gudommelige gnisten som bare ER. 

Så om vi også, dypt evner å bli der. I dette nærværet.  
I våre daglige stunder, i omfavnelse av det vi dypest sett er til for på Jorda. 
Hvis vi evner å hvile i egen kraft, nærvær, visdom og kjærlighet, 
vil vi være medbringere av mye god balanse for helheten. 

Vi må våge det. Og vi må velge det. Og vi må være det. 
Også det helt stille. Det mottagelige. Det helt vare. Det åpne. 

Veldig ofte er vi mer "på", i vår daglige væren.
Med stadig fokus på hva som trenges der ute, og hva vi kan gi. 

Men vi må begynne her hjemme. I våre egne templer. 
Sammen. 
Støtte hverandre frem, og den kraften vi er bærere av. 
Holde om. Verne om. Og bære frem dette livet. 

Til disse historiene vi virkelig trenger nå. 

La oss lage gode reder vi også, som det nye liv kan få hvile og nære seg frem i. 

Slik at vi står styrket sammen, om det som dypest sett betyr noe for det liv vi lever på Jorden.