Det er vårjevndøgn! Dette er døgnet da dag og natt er like lange. Og både vårjevndøgn og høstjevndøgn er nydelige hellige portaler til balansen - mellom mørke og lys, feminint og maskulint, hvile og handling etc. 
Og akkurat i dag står vi i selve balansepunktet, møtet og overgangen mellom disse to polaritetene. 
Idag fødes vi inn i den tiden, hvor dagen blir lengre enn nettene, hvor lyset fødes mer og mer og livskraften tyter ut i alle kriker og kroker. Alt i naturen dirrer på nytt liv, på det å skape, føde og folde ut - alle jordens underverker. 
Det bygges reder og skapes god grunn, for at ny fødsel kan få skje. Alle vekster drar den beste utnytte av høstens og vinterens gamle føde og dødt liv, til å skape nytt. 
De utnytter det gamle, til å gi kraft til nytt!
Er vi gode nok til det? Takke og ære det som har vært, lande dypere inn i det, og til og med dra næring av det; til å skape nytt? 
Hvordan kan du møte denne hellige tiden i naturen, som vårjevndøgn er? Hvordan kan du Ære deg selv og naturen du ER, for å komme nærmere alt det som skal vokse i deg denne våren og sommeren? Vil du ha noen små enkle tips? Se mine små inspirasjoner under bildet nedenfor. Og har du noen gode tips; så del veldig gjerne med meg ved å legge igjen en kommentar. Takk!

Jeg ønsker deg en vakker inngang til dette hellige, vakre og nydelige som nå skal få spire på Jorden og i naturen. Og la det inspirere overalt på Jorden - at vi sender ut et dypt budskap om fred, balanse, spiring av nytt liv og kjærlighet "all over the place". Vi løfter det frem, som vi dypest sett ønsker å skaper fra Hjertet - og vi gjør det SAMMEN!

Ta godt vare, pust levende og fritt og dans deg gjennom overgangen. 

Livet vil deg vel,

Renate

Jeg har bestemt meg for å skrivet et blogginnlegg på hva jeg selv anser som selvkjærlighet og en reise i nærhet til meg selv. Jeg håper å gi noen små innsikter, innspill og inspirasjon på din reise. Og at vi kan reflektere litt sammen - hva ER egentlig selvkjærlighet og hvordan kan det se ut i praksis? 

SELVKJÆRLIGHET for meg; er inget hipt begrep som handler om spa, sjokolade, kosestunder etc. Det er det OG, men det er så mye mye mer. 

For meg er selvkjærlighet; først og fremst å våge å være tilstede i eget liv. Å ikke unngå det som er vanskelig å stå i; unngå følelsene mine, behovene mine og vekstmulighetene. 

For meg er selvkjærlighet det samme som selv(kj)Ærlighet. En virkelig dyp ærlighet; til min kropp, min sjel og min bevissthet. Og jeg ser på ulike symptomer eller følelser som forteller om ubalanse, som en vei inn til noe dypere i meg selv. Om jeg derimot lar ubalansene bare få fortsette (at jeg ikke føler meg helt fornøyd, helsen ikke er helt bra, relasjonene fungerer ikke helt etc.), så har jeg egentlig mye mer en selvdestruktivitet enn en selvkjærlighet. 

Så for meg handler selvkjærlighet om å våge selve livet. Det livet gir av surt, salt, krydret, søtt, bittert og en salig blanding av det hele. 

Det er å møte opp til dagen, øyeblikkene og det stundene faktisk gir. Og det jeg vil gi meg selv. 

For selvkjærlighet for meg, handler også om FOKUS. Hva ønsker jeg å fokusere energien min på; hva ønsker jeg å gi oppmerksomhet, næring og nærvær? Og det betyr IKKE, at jeg vil skyve ting under teppet (fokusere bort relevante ting); men mer en retningsfokusert energi som går mot det som virkelig bygger, endrer, beveger ting til det BEDRE. 

Hva kan jeg gjøre denne dagen, denne stunden, dette øyeblikket - for at min energi fungerer mer fullkomment - både for meg selv og for mine omgivelser? 

Og av og til; innebærer det faktisk akkurat det jeg begynte innlegget med; bare hvile, spise sjokolade, fly rundt i pysjen og bare puste og se ut av vinduet. For av og til er dagene sånn; at bare ingenting fungerer. Kroppen er tom for energi, natten kan ha vært gjennomtrengende utfordrende, jeg kan ha brukt mye mer overskudd over tid enn jeg egentlig hadde; jeg kan ha nære rundt meg som har det svært vanskelig etc. Og da for å lade; når jeg har mulighet, så er det mulig jeg kryper helt inn, for så senere å kunne krype ut igjen mer tilstede og med mer energi.
Og da kan naturen, kos, mykhet, varme, indre næring være gode innfallsvinkler for meg.

Men i det hverdagslige; så handler det mye mer om oppmerksomt nærvær for meg. Som for eksempel kan være:

• At jeg lar meg fylle av den lille varmen, lukten og smaken i en nærende kopp te.
• At jeg under morgenturen, ser det lille skjellet i sine vakre fargenyanser og den hvite fjæren som ligger og vibrerer på stranden. 
• At jeg virkelig (!) ser inn i en annens øyne, som jeg møter på min vei. Og at jeg våger å dele det jeg kjenner, sanser og opplever i det møtet. At jeg kan by på meg selv (både sårbarhet, styrke, kjærlighet, visdom og glede - og hva annet som skulle røre seg). 
• At jeg lager meg noe sanselig, nærende og varmende til mine måltider.
• At jeg kler meg varmt, mykt og bevegelig - mer enn at det må være fancy, bra sammensatt eller "riktig" på noen måter. 
• At jeg plutselig velger å danse og riste vilt på kroppen noen minutter, før jeg skal gå i gang med en oppgave; fordi kroppen trenger en energi forandring. Og kroppen trenger å riste av seg gammel energi, eller stress jeg har opparbeidet i meg selv eller tatt over fra omgivelser.

Jeg gjør rett og slett mye, i de små hverdagslige stundene mine - som transformerer energi. Og det er stort sett enkle, lite tidkrevende ting jeg gjør. Men jeg er oppmerksom. På hva min kropp, energi og stemning trenger. 

Og det handler også om de små rutinene i hverdagen, som å alltid påse at jeg har fått frisk luft daglig (veldig enkelt da jeg har hund), bevegelse av kroppen som gjør godt, stille stunder (de trenger ikke være mange eller ta mer enn noen minutter), og at jeg har gitt meg selv næring i en eller annen form og sjekket ut med meg selv at jeg er tilstede i skrittene mine. 

Den mer utfordrende selvkjærligheten; er når noe virkelig drar i meg over tid; som ikke gir flyt, gir vanskelige og utfordrende følelser, og til og med opplevelser av å ikke forstå, være dratt i alle kanter, kjenne inn alt for mye, måtte ta vanskelige og sårbare avgjørelser etc. Som krever noe av meg over tid; og som krever handlinger, åpne og ærlige samtaler etc. 

Da er den viktigste selvkjærligheten; at jeg blir værende. At jeg ikke stikker, unngår, finner på masse for å la være å stå i det; pynter på sannheten (både for meg selv og andre) etc. 

DA gjelder det, at jeg har fått en vane på å være god med meg selv; gjennom de små daglige rutinene og den hverdagslige selvkjærligheten. For den kan da fungere som en slags grunnmur i meg selv; når det ryster, krever og jeg møter det som er mer skyggefullt, utfordrende og rivende inne i meg. 

For da blir jeg værende med meg selv. Og hva betyr det? Jo, jeg gir meg mye tid. Til å bli med. Til å gå dypere. Til å reflektere. Til å føle. Til å bli kjent med. Og til å se, hva dette i livet mitt som krever meg nå, egentlig er. Hvor kommer det fra, hva vil det; hva er gavene, hva kan jeg lære, hvor kan jeg hente kraften fra? Etc. Jeg gir meg tid til å bli ordentlig kjent på mange plan, med hva som pågår. Og gjerne om det er mulig; så deler jeg med nære rundt meg (det gjorde jeg aldri før, jeg var svært alene med mitt). 

Og jeg forsøker å være så selv(kj)ÆRLIG, som jeg kan. Jeg holder om, mykt og varmt, men jeg holder også fast. Ærlig og nakent. Så det som skal skje; i kommunikasjon, i valg, i handling  - faktisk kan foregå. Og om det trenger mye tid (om jeg har mange spørsmål, eller svarene inne i meg bare varierer og jeg er usikker), så gir jeg det tid. Og om det er vanskelig for mine omgivelser, at jeg trenger så tid - så har jeg nå etterhvert lært meg å gi fullstending slipp på den samvittigheten og ære meg selv og det jeg trenger. Så får andre ta vare på seg selv, uttrykke sine behov og sin selv(kj)Ærlighet, så kommer vi nok i havn. På en eller annen måte. Vi alle gjør det, om vi faktisk tar ansvar for oss selv. 

Dette ble mer om selvkjærlighetens og nærhetens reise i livet mitt, enn jeg først tenkte. Men jeg håper det ga noen refleksjoner eller gjenkjennelser hos deg. Del gjerne med oss, om du har lyst.

Og her kommer noen korte oppsummeringer: 

Ha gjerne gode rutiner, som sørger for å holde deg i god kontakt, og i glede og nærhet til egen kropp. Feks:

• Gode rutiner som start og slutt på dagen. (meditasjon, stille stund med kaffe/tekoppen, yoga, dans, skriving etc)
• Gi gjerne kroppen gode stunder med sunn bevegelse, frisk luft og stunder med stillhet
• Lage rom i kalenderen for bare DEG
• Få nok søvn, hvile, nærende mat og daglige små gledesfylte stunder 

Avtal stunder med deg selv, hvor du gir deg mer tid, virkelig steller for deg selv. Feks: 

• Gi deg en langsom og rolig dag, hvor du ikke går ut av sengen før du virkelig vil
• Er ute i naturen akkurat så lenge du ønsker
• At du har en dag, hvor du fullstendig fyller med god-ting for deg (bake, danse, besøke/hjelpe venner, fotbad, karbad, massasje, skrive, synge, male, jobbe i hagen, bare late deg etc.)
• Og sikkert masse annet! La deg bare inspirere. 

Og når det er skikkelig vanskelig: 

• Gi deg gjerne nok og dyp pust. Pust kan være en helt utrolig enkel kanal inn til det som trenger oppmerksomhet, er vanskelig, sårbart, sitter dypere ned etc. 
• Bare bli, bli og bli. Gå ikke fra, men bli hos. Deg.
• Sett deg gjerne ut i naturen, stille under et tre. Få næring fra røttene til treet, tryggheten i stammen, det friske fra naturen og luften. Og bli sittende. Ta inn. Også deg selv. Dypt. Ta inn og få klarhet, mer retning, mer kontakt - med det som rører seg hos deg. 
• Skriv. Det å skrive ned, og gjøre det mye, kan gi deg kontakt dypere inn. Gi deg mer klarhet og nærhet til det du kjenner, trenger, etc. 
• Del med noen. Om du kan. Det å dele; selv det vanskeligste, mest sårbare, skamfulle etc får ofte en ny retning når det får lov å deles og bli tatt i mot. Men det kan være lurt å være bevisst, hvor du deler det (at det ikke er med noen som vil fikse, nedgradere, endre det som virkelig er din opplevelse i det). Så sørg for å både eie det først; og ha nok selv(kj)Ærlighet til å vite hvor du skal dele. Begynn med å dele med deg selv - skrive, snakke høyt, male, danse det - få det ut. Bli kjent.
• Det er ditt liv og du eier det. Du skaper det. Så vær nær. Deg. ​
• Og selvkjærlighet - det bare vokser - og strømmer også ut til de og det vi omgir oss med!
• Lykke til!

Å bli der stund. 
Puste. 
Ta inn hele naturens kraft. 
Sette deg på et skinn. 
Kjenne pusten din. 
Og kjenne den i Moder Jord. 
Ha en termos med varm te. 

Være helt stille. 
Og bli der. 

En god stund. 
Kanskje lenge. 

I alle fall, så lenge som sjelen ønsker. 

Lytte. Ta inn. La falle til Jorden. 

Gi slipp. Omfavne. Transformere. 

Kan du gi den en sånn stund denne dagen eller denne uken? 

Jeg vil. I dag. 

En helt egen stund i skogens kraft. 
Takknemlighet. Se det store i det lille. 
​
La dø og la komme til liv. 

Fullmånen er snart her. Tidlig tirsdag morgen er hun fullmoden. (kl 05.31)
Og vi har en supermåne på gang. Det betyr at månen er ekstra nær Jorden, 
og hun kan da ha sterkere påvirkning på oss enn vanlig.
På både gode og mer utfordrende måter. 

Hun kan vekke enhver av oss - på flere måter. 
Hennes energi kan være både dypt beroligende å observere der ute i naturen, 
men hennes energi kan også trekke i ulike tråder i kroppen vår. 
Mange av oss kan bli veldig våkne, og føle mye, av hennes til tider intense energi. 

Personlig føler jeg bare hun vil ha oss til nettopp det - våkne, belyse, få frem fra skyggene. 
Og da trenger vi å bevege, transformere det som kommer frem, så vi kan gi slipp. 

Men det finnes også noen verktøy, som kan hjelpe oss i disse fullmånedager - 
som ofte varer fra 2-3 dager før til et par dager etter fullmåne. 

Jeg opplever at spesielt en ting er viktig under fullmånedager, nemlig jording. 

Det å prioritere å gjøre ting, som bringer deg dypt inn i kroppen. 
Alt fra å la deg selv stå noen minutter ute på Moder Jord, og la den "elektriske måne-energien" (om det er sånn du kjenner den), gå ned igjennom deg og finne jording. 
Til å danse oppmerksomt og inn i kroppen, la energien få bevege seg - slik den selv vil. 
Elskov kan jorde deg, og forbinde deg ned til røttene.
Det å smøre deg selv med varmende oljer - økologisk sesamfrø olje er fantastisk til dette - og har du eteriske oljer - kan du blande i jordende oljer, som feks Balance, Rosemary, Myrra, Vetiver etc. 
Andre oljer kan også virke styrkende under fullmåne-tiden - finn din vei - og inviter oljene til å vise deg.
Clary sage er for eksempel en dyp beroligende olje, som kan åpne deg opp for mer spirituell kontakt.  

Det å gjøre ritualer, kan gi mer ro i en fullmåne-kropp. Å gi ære til selve fullmånen, mer enn å bare vente "til det skal gå over" (fordi du blir urolig, våken etc). Det å ære henne, se at hun lyser opp, se hvor intens vakker og fullkommen hun er der på himmelen. 
Be henne la deg danse skyggene, mer enn at skyggene skal få danse deg. 
Tenne bål, og transformere kraften. 
Det å skrive ned på en lapp det du er ferdig med, og brenne på bålet - og si Takk for alle erfaringer. 
Det å lukke noen kapitler. 

Og virkelig gi lys til det du selv ønsker. 

Dette var kun noen få ting, jeg kunne ramset flere - men skrev dette nokså spontant ned. 
Så fylle gjerne ut i kommentarfeltet - hva du gjør for å ære fullmånen og energien i kroppen din. 

Husk gjerne også å:

• rense og fylle krystallene dine under lyset av fullmånen
  
• sette ut vann i en karaffel/flaske under fullmånen, og drikke det energifylte vannet dagen etterpå, det kan gi følelse av dyp renhet/renselse
  
• har du mulighet til å bade i et sjøvann, fjellvann etc. etter en fullmåne - så la deg lades! 
• ta et langt fotbad med lavendel etc..... 

Mye godt å gjøre under fullmånen! Men oppsummert - vær i kroppen din.
​Jorde deg, lag røtter, ære henne og deg selv - og si Takk. 

Hengivelse, Jording og det å la deg Belyse - kan være noen fine stikkord å ha med deg 

​Ha nydelig Portal inn i overgangen.  

Stemmen kaller så langt inne fra dypet i meg. 
Hennes stemme. 

Hun som bare vil få være. 

Fri, vill, hel, tilstede og en del av helheten. 
En naturlig del av helheten. 

Hun ønsker å følge rytmene, hjertet og den dype stemmen dypt inne i henne. 
Den som bare vet. 

Den som har noe å fortelle. 

Den som kan helbrede. På dype plan.

Hun som beveger, åpner og bygger broer. 

Og hun som forteller historier! Mange historier. 
Rare og magiske fortellinger!

Og hun som virkelig evner å åpne hjertene igjen. 

La henne være fri! 

La henne synge ut - alt det hun vet. Og la hun virkelig få LEVE!

Hun danser med vinden, hun vil danse med deg og hun elsker å få hjertene til å hoppe!

Hun er her - og hun skal få lov til å være nær, ekte og levende! 

​VELKOMMEN VÅR!

Det å hvile dypere inn i den du ER

Finne roen. Finne nærværet. 
Finne de naturlige syklusene.
Og finne det uendelig store. I øyeblikket. 

Naturen er den dypeste læremester på hengivelse. 
Den ER. 
Den flyter med, og beveger seg med rytmene, svingningene og endringene. 

Vi forsøker å kontrollere, forstå og til og med manipulere. 

Hva om vi slipper? 

Hva om vi også ER mer av den naturen vi ER?

Gi mer rom til DEG, gi rom til stillheten - så det hele kan få tre frem.

Hun lytter alltid tålmodig. Hun ER. 
Hun kaller oss stille hjem.

"Kom hjem, barnet mitt", sier hun. "Legg deg helt inntil. Og hvil i min favn."
"Så skal jeg holde om. Og fortelle deg alle de historier du har lengtet etter å høre."

Artist: Gayle Sinclair
​

De vet hva som står skrevet, og de går nå sammen i enhet.

All visdom samles, forsterkes og deles. 

Vi trer inn i den nye tiden nå. 
Transformasjonen. 
Hvor vi tar Kraften tilbake igjen. 

De naturlige rytmene, den dype visdommen og det åpne hjertet som sanser. 

Hvor vi lever enkelt, nært og naturlig. 
Og hvor det er livssyklusene som styrer bevegelsen, ikke jaget etter profitt. 

Vi skal igjen bli kjent med den reelle rikdommen.
Den som alltid ER og alltid har vært, og alltid vil komme. 

Vi skal lytte igjen. 
Vi skal heles. 

Og vi blir en del av. Den naturen, vi ER. 

De gamle trommene samles nå, og forhåpentligvis når de helt inn - i de dype kilder på innsiden. 
Av din sjel. 

La det lyde, la det trommes og la det samles - av alle gode vibrasjoner. 

Vi er klare!
​

Artist: Susan Boulet

Det å sitte å se et sivstrå vaie i sommervinden og kveldslyset...
Mykheten, hengivelsen, dansen..... 
Så mykt, så lekent, så åpent... Så nært!
Jeg kjenner jeg selv også myknes og åpnes, bare ved å bli invitert inn i nærværet med strået. 
Jeg forstår enkelheten, jeg forstår leken, jeg ser dansen..
Hjertet åpnes et hakk til. Og jeg bare ER. 
Sammen er vi.
Strået som danser og er mykt, 
tærne mine som strekker seg frem for å berøres av stråets dans, 
og mitt hjerte som danser med. 
Og jeg kjenner jeg bare vil leve enda mer - i nuet - her - sammen med. 
Livet er her. I dette øyeblikk. Jeg vil ta vare på det.
​Takk.

Vi kan ikke høste ting før det er modent. Vi kan heller ikke så, før tælen har gått i jorden. 
Naturen viser oss slike sanne rytmer og sykluser. 
Men vi menneskene forsøker ofte å pushe litt. 
Vi vil noe for fort. Vi stresser. Og forventer.
Eller vi våger ikke når det først er klart. 
Vi lar være. Vi venter. 

Hva med å bare være? Spesielt nå i sommerdagene? Bare vente det hele inn?
Din kropp, ditt hjerte, din lengsel? 
Hva med å bare lytte det hele inn? .. 

La det skapes et rom. I deg. Og i omgivelsene. 
Så du kan puste dypt inn, ta inn det hele, og la deg bli fullstendig omfavnet. 
Av noe som er så uendelig mye større enn lille deg og alle dine tanker. 

Det finnes en gudommelig energi, kilde, skapelse, en timing. 
Dersom vi hele tiden separerer oss fra denne helheten vi er en del. 
Så går vi glipp av mye. 

Oss selv. Og det dype møtet. Med både den annen, livet selv, 
og ikke minst det som ligger og venter sin tid i deg. 
Du går forbi. Du går for fort. Og i det hele så mister du. Deg selv. 

Ta deg tid. Pust. Lytt. 

Og se kornstråene modnes. Sakte. Og i sin rytme. 
Alt til sin tid. 
Du kan høste når det er tid. Men da må du også høste. 

Lykke til!