Jeg har bestemt meg for å skrivet et blogginnlegg på hva jeg selv anser som selvkjærlighet og en reise i nærhet til meg selv. Jeg håper å gi noen små innsikter, innspill og inspirasjon på din reise. Og at vi kan reflektere litt sammen - hva ER egentlig selvkjærlighet og hvordan kan det se ut i praksis?
SELVKJÆRLIGHET for meg; er inget hipt begrep som handler om spa, sjokolade, kosestunder etc. Det er det OG, men det er så mye mye mer.
For meg er selvkjærlighet; først og fremst å våge å være tilstede i eget liv. Å ikke unngå det som er vanskelig å stå i; unngå følelsene mine, behovene mine og vekstmulighetene.
For meg er selvkjærlighet det samme som selv(kj)Ærlighet. En virkelig dyp ærlighet; til min kropp, min sjel og min bevissthet. Og jeg ser på ulike symptomer eller følelser som forteller om ubalanse, som en vei inn til noe dypere i meg selv. Om jeg derimot lar ubalansene bare få fortsette (at jeg ikke føler meg helt fornøyd, helsen ikke er helt bra, relasjonene fungerer ikke helt etc.), så har jeg egentlig mye mer en selvdestruktivitet enn en selvkjærlighet.
Så for meg handler selvkjærlighet om å våge selve livet. Det livet gir av surt, salt, krydret, søtt, bittert og en salig blanding av det hele.
Det er å møte opp til dagen, øyeblikkene og det stundene faktisk gir. Og det jeg vil gi meg selv.
For selvkjærlighet for meg, handler også om FOKUS. Hva ønsker jeg å fokusere energien min på; hva ønsker jeg å gi oppmerksomhet, næring og nærvær? Og det betyr IKKE, at jeg vil skyve ting under teppet (fokusere bort relevante ting); men mer en retningsfokusert energi som går mot det som virkelig bygger, endrer, beveger ting til det BEDRE.
Hva kan jeg gjøre denne dagen, denne stunden, dette øyeblikket - for at min energi fungerer mer fullkomment - både for meg selv og for mine omgivelser?
Og av og til; innebærer det faktisk akkurat det jeg begynte innlegget med; bare hvile, spise sjokolade, fly rundt i pysjen og bare puste og se ut av vinduet. For av og til er dagene sånn; at bare ingenting fungerer. Kroppen er tom for energi, natten kan ha vært gjennomtrengende utfordrende, jeg kan ha brukt mye mer overskudd over tid enn jeg egentlig hadde; jeg kan ha nære rundt meg som har det svært vanskelig etc. Og da for å lade; når jeg har mulighet, så er det mulig jeg kryper helt inn, for så senere å kunne krype ut igjen mer tilstede og med mer energi.
Og da kan naturen, kos, mykhet, varme, indre næring være gode innfallsvinkler for meg.
Men i det hverdagslige; så handler det mye mer om oppmerksomt nærvær for meg. Som for eksempel kan være:
Jeg gjør rett og slett mye, i de små hverdagslige stundene mine - som transformerer energi. Og det er stort sett enkle, lite tidkrevende ting jeg gjør. Men jeg er oppmerksom. På hva min kropp, energi og stemning trenger.
Og det handler også om de små rutinene i hverdagen, som å alltid påse at jeg har fått frisk luft daglig (veldig enkelt da jeg har hund), bevegelse av kroppen som gjør godt, stille stunder (de trenger ikke være mange eller ta mer enn noen minutter), og at jeg har gitt meg selv næring i en eller annen form og sjekket ut med meg selv at jeg er tilstede i skrittene mine.
Den mer utfordrende selvkjærligheten; er når noe virkelig drar i meg over tid; som ikke gir flyt, gir vanskelige og utfordrende følelser, og til og med opplevelser av å ikke forstå, være dratt i alle kanter, kjenne inn alt for mye, måtte ta vanskelige og sårbare avgjørelser etc. Som krever noe av meg over tid; og som krever handlinger, åpne og ærlige samtaler etc.
Da er den viktigste selvkjærligheten; at jeg blir værende. At jeg ikke stikker, unngår, finner på masse for å la være å stå i det; pynter på sannheten (både for meg selv og andre) etc.
DA gjelder det, at jeg har fått en vane på å være god med meg selv; gjennom de små daglige rutinene og den hverdagslige selvkjærligheten. For den kan da fungere som en slags grunnmur i meg selv; når det ryster, krever og jeg møter det som er mer skyggefullt, utfordrende og rivende inne i meg.
For da blir jeg værende med meg selv. Og hva betyr det? Jo, jeg gir meg mye tid. Til å bli med. Til å gå dypere. Til å reflektere. Til å føle. Til å bli kjent med. Og til å se, hva dette i livet mitt som krever meg nå, egentlig er. Hvor kommer det fra, hva vil det; hva er gavene, hva kan jeg lære, hvor kan jeg hente kraften fra? Etc. Jeg gir meg tid til å bli ordentlig kjent på mange plan, med hva som pågår. Og gjerne om det er mulig; så deler jeg med nære rundt meg (det gjorde jeg aldri før, jeg var svært alene med mitt).
Og jeg forsøker å være så selv(kj)ÆRLIG, som jeg kan. Jeg holder om, mykt og varmt, men jeg holder også fast. Ærlig og nakent. Så det som skal skje; i kommunikasjon, i valg, i handling - faktisk kan foregå. Og om det trenger mye tid (om jeg har mange spørsmål, eller svarene inne i meg bare varierer og jeg er usikker), så gir jeg det tid. Og om det er vanskelig for mine omgivelser, at jeg trenger så tid - så har jeg nå etterhvert lært meg å gi fullstending slipp på den samvittigheten og ære meg selv og det jeg trenger. Så får andre ta vare på seg selv, uttrykke sine behov og sin selv(kj)Ærlighet, så kommer vi nok i havn. På en eller annen måte. Vi alle gjør det, om vi faktisk tar ansvar for oss selv.
Dette ble mer om selvkjærlighetens og nærhetens reise i livet mitt, enn jeg først tenkte. Men jeg håper det ga noen refleksjoner eller gjenkjennelser hos deg. Del gjerne med oss, om du har lyst.
Og her kommer noen korte oppsummeringer:
Ha gjerne gode rutiner, som sørger for å holde deg i god kontakt, og i glede og nærhet til egen kropp. Feks:
Avtal stunder med deg selv, hvor du gir deg mer tid, virkelig steller for deg selv. Feks:
Og når det er skikkelig vanskelig:
SELVKJÆRLIGHET for meg; er inget hipt begrep som handler om spa, sjokolade, kosestunder etc. Det er det OG, men det er så mye mye mer.
For meg er selvkjærlighet; først og fremst å våge å være tilstede i eget liv. Å ikke unngå det som er vanskelig å stå i; unngå følelsene mine, behovene mine og vekstmulighetene.
For meg er selvkjærlighet det samme som selv(kj)Ærlighet. En virkelig dyp ærlighet; til min kropp, min sjel og min bevissthet. Og jeg ser på ulike symptomer eller følelser som forteller om ubalanse, som en vei inn til noe dypere i meg selv. Om jeg derimot lar ubalansene bare få fortsette (at jeg ikke føler meg helt fornøyd, helsen ikke er helt bra, relasjonene fungerer ikke helt etc.), så har jeg egentlig mye mer en selvdestruktivitet enn en selvkjærlighet.
Så for meg handler selvkjærlighet om å våge selve livet. Det livet gir av surt, salt, krydret, søtt, bittert og en salig blanding av det hele.
Det er å møte opp til dagen, øyeblikkene og det stundene faktisk gir. Og det jeg vil gi meg selv.
For selvkjærlighet for meg, handler også om FOKUS. Hva ønsker jeg å fokusere energien min på; hva ønsker jeg å gi oppmerksomhet, næring og nærvær? Og det betyr IKKE, at jeg vil skyve ting under teppet (fokusere bort relevante ting); men mer en retningsfokusert energi som går mot det som virkelig bygger, endrer, beveger ting til det BEDRE.
Hva kan jeg gjøre denne dagen, denne stunden, dette øyeblikket - for at min energi fungerer mer fullkomment - både for meg selv og for mine omgivelser?
Og av og til; innebærer det faktisk akkurat det jeg begynte innlegget med; bare hvile, spise sjokolade, fly rundt i pysjen og bare puste og se ut av vinduet. For av og til er dagene sånn; at bare ingenting fungerer. Kroppen er tom for energi, natten kan ha vært gjennomtrengende utfordrende, jeg kan ha brukt mye mer overskudd over tid enn jeg egentlig hadde; jeg kan ha nære rundt meg som har det svært vanskelig etc. Og da for å lade; når jeg har mulighet, så er det mulig jeg kryper helt inn, for så senere å kunne krype ut igjen mer tilstede og med mer energi.
Og da kan naturen, kos, mykhet, varme, indre næring være gode innfallsvinkler for meg.
Men i det hverdagslige; så handler det mye mer om oppmerksomt nærvær for meg. Som for eksempel kan være:
- At jeg lar meg fylle av den lille varmen, lukten og smaken i en nærende kopp te.
- At jeg under morgenturen, ser det lille skjellet i sine vakre fargenyanser og den hvite fjæren som ligger og vibrerer på stranden.
- At jeg virkelig (!) ser inn i en annens øyne, som jeg møter på min vei. Og at jeg våger å dele det jeg kjenner, sanser og opplever i det møtet. At jeg kan by på meg selv (både sårbarhet, styrke, kjærlighet, visdom og glede - og hva annet som skulle røre seg).
- At jeg lager meg noe sanselig, nærende og varmende til mine måltider.
- At jeg kler meg varmt, mykt og bevegelig - mer enn at det må være fancy, bra sammensatt eller "riktig" på noen måter.
- At jeg plutselig velger å danse og riste vilt på kroppen noen minutter, før jeg skal gå i gang med en oppgave; fordi kroppen trenger en energi forandring. Og kroppen trenger å riste av seg gammel energi, eller stress jeg har opparbeidet i meg selv eller tatt over fra omgivelser.
Jeg gjør rett og slett mye, i de små hverdagslige stundene mine - som transformerer energi. Og det er stort sett enkle, lite tidkrevende ting jeg gjør. Men jeg er oppmerksom. På hva min kropp, energi og stemning trenger.
Og det handler også om de små rutinene i hverdagen, som å alltid påse at jeg har fått frisk luft daglig (veldig enkelt da jeg har hund), bevegelse av kroppen som gjør godt, stille stunder (de trenger ikke være mange eller ta mer enn noen minutter), og at jeg har gitt meg selv næring i en eller annen form og sjekket ut med meg selv at jeg er tilstede i skrittene mine.
Den mer utfordrende selvkjærligheten; er når noe virkelig drar i meg over tid; som ikke gir flyt, gir vanskelige og utfordrende følelser, og til og med opplevelser av å ikke forstå, være dratt i alle kanter, kjenne inn alt for mye, måtte ta vanskelige og sårbare avgjørelser etc. Som krever noe av meg over tid; og som krever handlinger, åpne og ærlige samtaler etc.
Da er den viktigste selvkjærligheten; at jeg blir værende. At jeg ikke stikker, unngår, finner på masse for å la være å stå i det; pynter på sannheten (både for meg selv og andre) etc.
DA gjelder det, at jeg har fått en vane på å være god med meg selv; gjennom de små daglige rutinene og den hverdagslige selvkjærligheten. For den kan da fungere som en slags grunnmur i meg selv; når det ryster, krever og jeg møter det som er mer skyggefullt, utfordrende og rivende inne i meg.
For da blir jeg værende med meg selv. Og hva betyr det? Jo, jeg gir meg mye tid. Til å bli med. Til å gå dypere. Til å reflektere. Til å føle. Til å bli kjent med. Og til å se, hva dette i livet mitt som krever meg nå, egentlig er. Hvor kommer det fra, hva vil det; hva er gavene, hva kan jeg lære, hvor kan jeg hente kraften fra? Etc. Jeg gir meg tid til å bli ordentlig kjent på mange plan, med hva som pågår. Og gjerne om det er mulig; så deler jeg med nære rundt meg (det gjorde jeg aldri før, jeg var svært alene med mitt).
Og jeg forsøker å være så selv(kj)ÆRLIG, som jeg kan. Jeg holder om, mykt og varmt, men jeg holder også fast. Ærlig og nakent. Så det som skal skje; i kommunikasjon, i valg, i handling - faktisk kan foregå. Og om det trenger mye tid (om jeg har mange spørsmål, eller svarene inne i meg bare varierer og jeg er usikker), så gir jeg det tid. Og om det er vanskelig for mine omgivelser, at jeg trenger så tid - så har jeg nå etterhvert lært meg å gi fullstending slipp på den samvittigheten og ære meg selv og det jeg trenger. Så får andre ta vare på seg selv, uttrykke sine behov og sin selv(kj)Ærlighet, så kommer vi nok i havn. På en eller annen måte. Vi alle gjør det, om vi faktisk tar ansvar for oss selv.
Dette ble mer om selvkjærlighetens og nærhetens reise i livet mitt, enn jeg først tenkte. Men jeg håper det ga noen refleksjoner eller gjenkjennelser hos deg. Del gjerne med oss, om du har lyst.
Og her kommer noen korte oppsummeringer:
Ha gjerne gode rutiner, som sørger for å holde deg i god kontakt, og i glede og nærhet til egen kropp. Feks:
- Gode rutiner som start og slutt på dagen. (meditasjon, stille stund med kaffe/tekoppen, yoga, dans, skriving etc)
- Gi gjerne kroppen gode stunder med sunn bevegelse, frisk luft og stunder med stillhet
- Lage rom i kalenderen for bare DEG
- Få nok søvn, hvile, nærende mat og daglige små gledesfylte stunder
Avtal stunder med deg selv, hvor du gir deg mer tid, virkelig steller for deg selv. Feks:
- Gi deg en langsom og rolig dag, hvor du ikke går ut av sengen før du virkelig vil
- Er ute i naturen akkurat så lenge du ønsker
- At du har en dag, hvor du fullstendig fyller med god-ting for deg (bake, danse, besøke/hjelpe venner, fotbad, karbad, massasje, skrive, synge, male, jobbe i hagen, bare late deg etc.)
- Og sikkert masse annet! La deg bare inspirere.
Og når det er skikkelig vanskelig:
- Gi deg gjerne nok og dyp pust. Pust kan være en helt utrolig enkel kanal inn til det som trenger oppmerksomhet, er vanskelig, sårbart, sitter dypere ned etc.
- Bare bli, bli og bli. Gå ikke fra, men bli hos. Deg.
- Sett deg gjerne ut i naturen, stille under et tre. Få næring fra røttene til treet, tryggheten i stammen, det friske fra naturen og luften. Og bli sittende. Ta inn. Også deg selv. Dypt. Ta inn og få klarhet, mer retning, mer kontakt - med det som rører seg hos deg.
- Skriv. Det å skrive ned, og gjøre det mye, kan gi deg kontakt dypere inn. Gi deg mer klarhet og nærhet til det du kjenner, trenger, etc.
- Del med noen. Om du kan. Det å dele; selv det vanskeligste, mest sårbare, skamfulle etc får ofte en ny retning når det får lov å deles og bli tatt i mot. Men det kan være lurt å være bevisst, hvor du deler det (at det ikke er med noen som vil fikse, nedgradere, endre det som virkelig er din opplevelse i det). Så sørg for å både eie det først; og ha nok selv(kj)Ærlighet til å vite hvor du skal dele. Begynn med å dele med deg selv - skrive, snakke høyt, male, danse det - få det ut. Bli kjent.
- Det er ditt liv og du eier det. Du skaper det. Så vær nær. Deg.
- Og selvkjærlighet - det bare vokser - og strømmer også ut til de og det vi omgir oss med!
- Lykke til!
RSS Feed