Overskriften kunne like gjerne begynne slik: Å VÆRE henne - den myke, omfavnende...
Jeg både øver meg, undrer meg og utforsker mye - omkring dette å VÆRE en hel kvinne.
I alle svingninger, rytmer og sykluser. Det å bære både den sterkeste urkvinne og villkvinne, sammen med det ytterst myke, omfavnende og stille i meg - på en gang - i en kropp, en sjel og i ett sinn....
Det virker ikke alltid hverken enkelt eller tydelig for meg, hvordan vi som kvinner skal holde godt om vår mangfoldige og bevegelige natur.
For det er det vi er. Bevegelige, transformative og full av naturlige sykluser som gir skiftninger.
Men èn ting, erfarer jeg tydelig for tiden, og det har jeg gjort over noen år nå.
At evnen til å hvile dypt, i selve nærværet, stillheten og tilstedeværelsen i kraften vår,
er helt vesentlig, for hvordan neste skritt beveges.
Om vi alltid er i farta, enten for langt bak eller for langt foran,
mister vi kontakten med dette dype, inderlige og magiske vi kvinner er bærere av.
Jeg kaller oss ofte frø- og visdomsbærere.
Vi er utstyrt fra naturens side, med evnen til å ta imot, verne om og bære frem liv.
Og denne evnen har vi alltid i oss; uavhengig om det er fysiske barn som tilkommer eller ikke.
Og denne evnen er en vesentlig egenskap på Moder Jord nå.
Evnen til å verne om kjærlig og bærekraftig liv.
Og det begynner hos oss selv.
Vi må kunne evne å være i dette dype nærværet,
og verne om frøene, kjærligheten og lyset vi bærer på.
Og det nærværet, livet, begynnelsen starter alltid i det stille, mørke, tomrommet.
Alt blir til der. Musikken, livet i naturen, livet i menneskebarnet.
Det starter i den gudommelige gnisten som bare ER.
Så om vi også, dypt evner å bli der. I dette nærværet.
I våre daglige stunder, i omfavnelse av det vi dypest sett er til for på Jorda.
Hvis vi evner å hvile i egen kraft, nærvær, visdom og kjærlighet,
vil vi være medbringere av mye god balanse for helheten.
Vi må våge det. Og vi må velge det. Og vi må være det.
Også det helt stille. Det mottagelige. Det helt vare. Det åpne.
Veldig ofte er vi mer "på", i vår daglige væren.
Med stadig fokus på hva som trenges der ute, og hva vi kan gi.
Men vi må begynne her hjemme. I våre egne templer.
Sammen.
Støtte hverandre frem, og den kraften vi er bærere av.
Holde om. Verne om. Og bære frem dette livet.
Til disse historiene vi virkelig trenger nå.
La oss lage gode reder vi også, som det nye liv kan få hvile og nære seg frem i.
Slik at vi står styrket sammen, om det som dypest sett betyr noe for det liv vi lever på Jorden.
Jeg både øver meg, undrer meg og utforsker mye - omkring dette å VÆRE en hel kvinne.
I alle svingninger, rytmer og sykluser. Det å bære både den sterkeste urkvinne og villkvinne, sammen med det ytterst myke, omfavnende og stille i meg - på en gang - i en kropp, en sjel og i ett sinn....
Det virker ikke alltid hverken enkelt eller tydelig for meg, hvordan vi som kvinner skal holde godt om vår mangfoldige og bevegelige natur.
For det er det vi er. Bevegelige, transformative og full av naturlige sykluser som gir skiftninger.
Men èn ting, erfarer jeg tydelig for tiden, og det har jeg gjort over noen år nå.
At evnen til å hvile dypt, i selve nærværet, stillheten og tilstedeværelsen i kraften vår,
er helt vesentlig, for hvordan neste skritt beveges.
Om vi alltid er i farta, enten for langt bak eller for langt foran,
mister vi kontakten med dette dype, inderlige og magiske vi kvinner er bærere av.
Jeg kaller oss ofte frø- og visdomsbærere.
Vi er utstyrt fra naturens side, med evnen til å ta imot, verne om og bære frem liv.
Og denne evnen har vi alltid i oss; uavhengig om det er fysiske barn som tilkommer eller ikke.
Og denne evnen er en vesentlig egenskap på Moder Jord nå.
Evnen til å verne om kjærlig og bærekraftig liv.
Og det begynner hos oss selv.
Vi må kunne evne å være i dette dype nærværet,
og verne om frøene, kjærligheten og lyset vi bærer på.
Og det nærværet, livet, begynnelsen starter alltid i det stille, mørke, tomrommet.
Alt blir til der. Musikken, livet i naturen, livet i menneskebarnet.
Det starter i den gudommelige gnisten som bare ER.
Så om vi også, dypt evner å bli der. I dette nærværet.
I våre daglige stunder, i omfavnelse av det vi dypest sett er til for på Jorda.
Hvis vi evner å hvile i egen kraft, nærvær, visdom og kjærlighet,
vil vi være medbringere av mye god balanse for helheten.
Vi må våge det. Og vi må velge det. Og vi må være det.
Også det helt stille. Det mottagelige. Det helt vare. Det åpne.
Veldig ofte er vi mer "på", i vår daglige væren.
Med stadig fokus på hva som trenges der ute, og hva vi kan gi.
Men vi må begynne her hjemme. I våre egne templer.
Sammen.
Støtte hverandre frem, og den kraften vi er bærere av.
Holde om. Verne om. Og bære frem dette livet.
Til disse historiene vi virkelig trenger nå.
La oss lage gode reder vi også, som det nye liv kan få hvile og nære seg frem i.
Slik at vi står styrket sammen, om det som dypest sett betyr noe for det liv vi lever på Jorden.
RSS Feed