Det å sitte å se et sivstrå vaie i sommervinden og kveldslyset...
Mykheten, hengivelsen, dansen..... 
Så mykt, så lekent, så åpent... Så nært!
Jeg kjenner jeg selv også myknes og åpnes, bare ved å bli invitert inn i nærværet med strået. 
Jeg forstår enkelheten, jeg forstår leken, jeg ser dansen..
Hjertet åpnes et hakk til. Og jeg bare ER. 
Sammen er vi.
Strået som danser og er mykt, 
tærne mine som strekker seg frem for å berøres av stråets dans, 
og mitt hjerte som danser med. 
Og jeg kjenner jeg bare vil leve enda mer - i nuet - her - sammen med. 
Livet er her. I dette øyeblikk. Jeg vil ta vare på det.
​Takk.

Vi kan ikke høste ting før det er modent. Vi kan heller ikke så, før tælen har gått i jorden. 
Naturen viser oss slike sanne rytmer og sykluser. 
Men vi menneskene forsøker ofte å pushe litt. 
Vi vil noe for fort. Vi stresser. Og forventer.
Eller vi våger ikke når det først er klart. 
Vi lar være. Vi venter. 

Hva med å bare være? Spesielt nå i sommerdagene? Bare vente det hele inn?
Din kropp, ditt hjerte, din lengsel? 
Hva med å bare lytte det hele inn? .. 

La det skapes et rom. I deg. Og i omgivelsene. 
Så du kan puste dypt inn, ta inn det hele, og la deg bli fullstendig omfavnet. 
Av noe som er så uendelig mye større enn lille deg og alle dine tanker. 

Det finnes en gudommelig energi, kilde, skapelse, en timing. 
Dersom vi hele tiden separerer oss fra denne helheten vi er en del. 
Så går vi glipp av mye. 

Oss selv. Og det dype møtet. Med både den annen, livet selv, 
og ikke minst det som ligger og venter sin tid i deg. 
Du går forbi. Du går for fort. Og i det hele så mister du. Deg selv. 

Ta deg tid. Pust. Lytt. 

Og se kornstråene modnes. Sakte. Og i sin rytme. 
Alt til sin tid. 
Du kan høste når det er tid. Men da må du også høste. 

Lykke til!