Stemmen kaller så langt inne fra dypet i meg. 
Hennes stemme. 

Hun som bare vil få være. 

Fri, vill, hel, tilstede og en del av helheten. 
En naturlig del av helheten. 

Hun ønsker å følge rytmene, hjertet og den dype stemmen dypt inne i henne. 
Den som bare vet. 

Den som har noe å fortelle. 

Den som kan helbrede. På dype plan.

Hun som beveger, åpner og bygger broer. 

Og hun som forteller historier! Mange historier. 
Rare og magiske fortellinger!

Og hun som virkelig evner å åpne hjertene igjen. 

La henne være fri! 

La henne synge ut - alt det hun vet. Og la hun virkelig få LEVE!

Hun danser med vinden, hun vil danse med deg og hun elsker å få hjertene til å hoppe!

Hun er her - og hun skal få lov til å være nær, ekte og levende! 

​VELKOMMEN VÅR!

Det å hvile dypere inn i den du ER

Finne roen. Finne nærværet. 
Finne de naturlige syklusene.
Og finne det uendelig store. I øyeblikket. 

Naturen er den dypeste læremester på hengivelse. 
Den ER. 
Den flyter med, og beveger seg med rytmene, svingningene og endringene. 

Vi forsøker å kontrollere, forstå og til og med manipulere. 

Hva om vi slipper? 

Hva om vi også ER mer av den naturen vi ER?

Gi mer rom til DEG, gi rom til stillheten - så det hele kan få tre frem.

Hun lytter alltid tålmodig. Hun ER. 
Hun kaller oss stille hjem.

"Kom hjem, barnet mitt", sier hun. "Legg deg helt inntil. Og hvil i min favn."
"Så skal jeg holde om. Og fortelle deg alle de historier du har lengtet etter å høre."

Artist: Gayle Sinclair
​

De vet hva som står skrevet, og de går nå sammen i enhet.

All visdom samles, forsterkes og deles. 

Vi trer inn i den nye tiden nå. 
Transformasjonen. 
Hvor vi tar Kraften tilbake igjen. 

De naturlige rytmene, den dype visdommen og det åpne hjertet som sanser. 

Hvor vi lever enkelt, nært og naturlig. 
Og hvor det er livssyklusene som styrer bevegelsen, ikke jaget etter profitt. 

Vi skal igjen bli kjent med den reelle rikdommen.
Den som alltid ER og alltid har vært, og alltid vil komme. 

Vi skal lytte igjen. 
Vi skal heles. 

Og vi blir en del av. Den naturen, vi ER. 

De gamle trommene samles nå, og forhåpentligvis når de helt inn - i de dype kilder på innsiden. 
Av din sjel. 

La det lyde, la det trommes og la det samles - av alle gode vibrasjoner. 

Vi er klare!
​

Artist: Susan Boulet

Det å sitte å se et sivstrå vaie i sommervinden og kveldslyset...
Mykheten, hengivelsen, dansen..... 
Så mykt, så lekent, så åpent... Så nært!
Jeg kjenner jeg selv også myknes og åpnes, bare ved å bli invitert inn i nærværet med strået. 
Jeg forstår enkelheten, jeg forstår leken, jeg ser dansen..
Hjertet åpnes et hakk til. Og jeg bare ER. 
Sammen er vi.
Strået som danser og er mykt, 
tærne mine som strekker seg frem for å berøres av stråets dans, 
og mitt hjerte som danser med. 
Og jeg kjenner jeg bare vil leve enda mer - i nuet - her - sammen med. 
Livet er her. I dette øyeblikk. Jeg vil ta vare på det.
​Takk.

Vi kan ikke høste ting før det er modent. Vi kan heller ikke så, før tælen har gått i jorden. 
Naturen viser oss slike sanne rytmer og sykluser. 
Men vi menneskene forsøker ofte å pushe litt. 
Vi vil noe for fort. Vi stresser. Og forventer.
Eller vi våger ikke når det først er klart. 
Vi lar være. Vi venter. 

Hva med å bare være? Spesielt nå i sommerdagene? Bare vente det hele inn?
Din kropp, ditt hjerte, din lengsel? 
Hva med å bare lytte det hele inn? .. 

La det skapes et rom. I deg. Og i omgivelsene. 
Så du kan puste dypt inn, ta inn det hele, og la deg bli fullstendig omfavnet. 
Av noe som er så uendelig mye større enn lille deg og alle dine tanker. 

Det finnes en gudommelig energi, kilde, skapelse, en timing. 
Dersom vi hele tiden separerer oss fra denne helheten vi er en del. 
Så går vi glipp av mye. 

Oss selv. Og det dype møtet. Med både den annen, livet selv, 
og ikke minst det som ligger og venter sin tid i deg. 
Du går forbi. Du går for fort. Og i det hele så mister du. Deg selv. 

Ta deg tid. Pust. Lytt. 

Og se kornstråene modnes. Sakte. Og i sin rytme. 
Alt til sin tid. 
Du kan høste når det er tid. Men da må du også høste. 

Lykke til! 

Overskriften kunne like gjerne begynne slik: Å VÆRE henne - den myke, omfavnende...

Jeg både øver meg, undrer meg og utforsker mye - omkring dette å VÆRE en hel kvinne. 
I alle svingninger, rytmer og sykluser. Det å bære både den sterkeste urkvinne og villkvinne, sammen med det ytterst myke, omfavnende og stille i meg - på en gang - i en kropp, en sjel og i ett sinn.... 
Det virker ikke alltid hverken enkelt eller tydelig for meg, hvordan vi som kvinner skal holde godt om vår mangfoldige og bevegelige natur. 
For det er det vi er. Bevegelige, transformative og full av naturlige sykluser som gir skiftninger. 

Men èn ting, erfarer jeg tydelig for tiden, og det har jeg gjort over noen år nå. 
At evnen til å hvile dypt, i selve nærværet, stillheten og tilstedeværelsen i kraften vår, 
er helt vesentlig, for hvordan neste skritt beveges. 
Om vi alltid er i farta, enten for langt bak eller for langt foran, 
mister vi kontakten med dette dype, inderlige og magiske vi kvinner er bærere av. 

Jeg kaller oss ofte frø- og visdomsbærere. 
Vi er utstyrt fra naturens side, med evnen til å ta imot, verne om og bære frem liv. 
Og denne evnen har vi alltid i oss; uavhengig om det er fysiske barn som tilkommer eller ikke. 
Og denne evnen er en vesentlig egenskap på Moder Jord nå. 
Evnen til å verne om kjærlig og bærekraftig liv. 

Og det begynner hos oss selv. 
Vi må kunne evne å være i dette dype nærværet,
og verne om frøene, kjærligheten og lyset vi bærer på. 

Og det nærværet, livet, begynnelsen starter alltid i det stille, mørke, tomrommet. 
Alt blir til der. Musikken, livet i naturen, livet i menneskebarnet. 
Det starter i den gudommelige gnisten som bare ER. 

Så om vi også, dypt evner å bli der. I dette nærværet.  
I våre daglige stunder, i omfavnelse av det vi dypest sett er til for på Jorda. 
Hvis vi evner å hvile i egen kraft, nærvær, visdom og kjærlighet, 
vil vi være medbringere av mye god balanse for helheten. 

Vi må våge det. Og vi må velge det. Og vi må være det. 
Også det helt stille. Det mottagelige. Det helt vare. Det åpne. 

Veldig ofte er vi mer "på", i vår daglige væren.
Med stadig fokus på hva som trenges der ute, og hva vi kan gi. 

Men vi må begynne her hjemme. I våre egne templer. 
Sammen. 
Støtte hverandre frem, og den kraften vi er bærere av. 
Holde om. Verne om. Og bære frem dette livet. 

Til disse historiene vi virkelig trenger nå. 

La oss lage gode reder vi også, som det nye liv kan få hvile og nære seg frem i. 

Slik at vi står styrket sammen, om det som dypest sett betyr noe for det liv vi lever på Jorden. 

Dere vil høre det i vinden.
Dere vil lese det i høstens blader. 
Dere vil SE det i drømmene, og i nettene som holder dere våkne. 
Det er bare vi som besøker dere, veilederne deres. 
Så dere skal rystes tilbake i Tiden. 
Til tiden, der vi alle møtes, til den vi ER. 
Gled dere, menneskebarn, og frykt ikke på veien. 
Alt vil bli vist, i eget og riktig tempo. 
Alt er klargjort for dere.

JA, overgangene kan virke kraftfulle og kaotiske, 
men de er der kun for å vise dere Hjem. 
Til Den tapte Visdom. Den er nær. Lytt godt. 


Images: Susan Boulet

Du som lytter til dine naturlige sykluser, rytmer og sanser?
Du som løper fritt i skogen, elsker med livet og med de rundt deg?
Du som kaster vilt på hodet, og ler så det runger fra magen?
Du som bare kaster deg ut i livet, uten egentlig å tenke for mye -
på hverken konsekvenser, andres meninger eller hva som er riktig?
Du som er fri, vakker og en villstyring?
Hvor er du kvinne, som våger å være rå, kraftfull og tydelig -
slik at bølgene blir så store - at endring naturlig skapes på Jorden?

HVOR ER DU VILLKVINNE, SOM VET AT DU ER MODER JORD, URKVINNE
OG BÆRER AV DEN DYPE FEMININE VISDOM, SOM VI ALLE TRENGER NÅ? 

KOM HJEM! 

Kom hjem i sansene dine. Kom hjem i villdansen din. 
Kom hjem i Kallet fra ditt Hjerte. 
Kom hjem! Kom hjem! KOM HJEM! 

Og kall inn alle dine medsøstre! Vern om dem!
Og la oss alle vokse, blomstre vilt og dele ut av alt våre kropper vet og kan!
Vi er nemlig så utrolig nært knyttet Moder Jord i våre sykluser og vårt mangfold. 
Så ærer vi oss - så vil balansen igjen gjenoppstå.
​
Og våre partnere, barn og medvandrere vil være oss evig takknemlig -
for at vi tok det steget - hoppet - spranget -
og løp så fort vi kunne : Hjem, Hjem og HJEM - til vår egen villsjel! 


Artist: Susan Boulet

For meg finnes kilden til skapelse og liv - i hvert eneste øyeblikk av min vandring på Jorden. 
Jeg kan velge å være fullt tilstede, og få maksimalt ut av hva livet vil tilby meg. 
Men ofte er også jeg, opptatt av tanken om "noe annet" enn her og nå; noe som skal skje, noe jeg vil oppnå, noe som kommer...... 

Hva mister jeg da i øyeblikket, og hvordan kan jeg mestre denne balansen - som nettopp handler om å være skapende og åpent menneske i stunden, og ALLIKEVEL kunne ha fokus som på det som heter planer, mål og forventninger for at ting skal bli helt og gå i boks. 

Jeg lander alltid på EN ting. Fullstendig NÆRVÆR. Være tilstede, fullt og helt i dette øyeblikket. Da vil jeg jo sanse dypt, når ting trenges å gjøres NÅ, for at det også skal fungere imorgen. Jeg forstår med hele mitt vesen, at jeg må handle inn mat idag, for turen vi skal på imorgen, eller en gave til bursdagen som vi er invitert til. Og om jeg er fullt oppmerksom, så sanser jeg også NÅR dette må gjøres, og er i FLYT, slik at dette vil falle sammen i gode brikker. OM jeg er oppmerksom, slik at jeg også kan kjenne, når grensen er nådd. Når ikke puslespillet lenger vil gå opp med brikkene, men jeg er langt på overtid med tilgjengelige ressurser for å REKKE ALT. Men da våger jeg å påstå at NÆRVÆRET mitt ikke har vært tilstede, så jeg kunne være våken i mine grenser og mitt NEI. Eller rettere sagt mitt JA. Til meg, til mine, til mitt levende, kjærlige og skapende LIV. 

For det er det det handler om for meg; tilstedeværelse og valg. Jeg må faktisk VELGE hele tiden, for å bevare ro, kreativitet og energi. Og for meg, er dette et ansvar jeg tar. Et ansvar som er godt.
Og JA, jeg våger å gjøre valg, og JA jeg våger å VELGE BORT. For er vi ærlige, er det det vi faller tilbake til: VALGENE. Valgene om ikke å bruke tiden på FB, se på tv, velge masse aktiviteter, pusse opp igjen, shoppe de ekstra tingene, si ja til alle invitasjonene osv. For meg handler det om virkelig si STOPP, og si et stort JA - til det som FAKTISK ER VIKTIG. Og det er selve livet her og nå. Det er å kunne se inn i øynene dine og VÆRE DER SAMMEN MED DEG. Det er å gjøre ekstra stas på maten og gi måltidet tid, slik at jeg og vi både kan nyte, oppleve og bli friskere på det vi spiser. Det er å rekke mindre, men mer nært i det jeg faktisk rekker. Være der. Med hele meg. Alle mine sanser og gledelige nytelser. Jeg vil være der! I livet! Mens det er. Og helst vil jeg være der sammen med, i den gode samskapelsen, med menneskene som betyr mye for meg. Og kan JEG VELGE, er det helt enkelt. Ikke GJØR vi så mye. Vi er nære, vi er sanser, nyter og elsker. Nærheten, som den ER. Vi har virkelig glemt denne nærheten, i vårt hektiske samfunn. 

Og det er DA! DA! At all min kreativitet, skapelse og kjærlige kontakt får plass. Da kan jeg skape, da kan jeg dele, da kan jeg gi - av alle livsboblene, kunnskapen og nærværet mitt. DA kan du FÅ! Masse. 

Men ikke om jeg deler meg i tusen deler, fordi jeg vil strekke over alt og ikke tåler min egen sensitivitet, utilstrekkelighet, slitenhet og mine egne grenser. KUN når jeg er sammen med MEG, så kan jeg være sammen med DEG. DA blir det VI. Og det er nytende deilig! 

Så ta deg tid til de små øyeblikkene. Det helt enkle. Og det kreative skapende, som faktisk oppstår - akkurat i pausetidspunktet. Det er gledelig. Og bør deles i mangfold. 

Her er inspirasjonen jeg har funnet siste uken - i det nære, i det sanselige, i det skapende, nært kontakt med alt jeg er omgitt av - også rett utenfor stuedøren. Maten, naturen og det estetiske ble den store kilden til kreasjon disse dagene i nærhet.  Livet er rikt! 

​