Jeg gikk bare forbi det - denne gang - men allikevel:

Vanligvis er jeg veldig glad i å sitte under dem, inntil dem, lene meg mot dem,
eller bare sanse, ta, kjenne - hele vibrasjonen, kraften og visdommen  -
som kommer ut av gamle, modne trær.
Denne gangen holdt det med å vandre i dets nærhet. 
Jeg ble slått ut umiddelbart da jeg nærmet meg eiketreet. 
Den myke varmen, som begynte å oppstå i fargene på bladene, 
gjorde så hele treet fungerte som en myk, varm ovn på meg. 
Det virkelig strålte denne myke omfavnelsen, og sa;
"Jeg holder deg. Alltid. Uansett hvor du ER."
Takk, Eiketreet - for din evige omfavnelse og indre rikdom og visdom. 
​Og at du alltid er der.
​Mye har du gitt og stadig mer får jeg. Takk!